I starten av fortellingen kan det være lurt å gjøre det klart at protagonisten din lever i en situasjon der det er noe som skurrer. Det kan gjerne være uklart hva dette skurret består av, men det bør bli tydeligere etter hvert som handlingen skrider fremover, og dette bør få konsekvenser for protagonistens utivkling. Ta derfor for deg fortellingen med tanke på følgende:

Hva består skurret av?

På hvilken måte prøver protagonisten å unnslippe den smerten eller det ubehaget som er resultatet av skurret?

På hvilken måte er din protagonists manglende evne til å håndtere skurret med på å holde vedkommende fanget i en umulig situasjon? Og hvordan fører dette til at knuten strammes (altså at ting utvikler seg i dårlig retning)? Og hvorfor er i grunnen situasjonen umulig for protagonisten? Hvorfor kan ikke protagonisten se noen løsning på den umulige situasjonen? Vil du kunne få leseren din med på dette at protagonisten er helt låst i dette, eller vil det bare virke irriterende, fordi leseren selv ser situasjonen klarere enn protagonisten?

I fortellingens første del: Hva er det din protagonist mangler (følelsesmessig, mentalt eller åndelig), som et resultat av det skurret som fins der? Hvilken pris betaler hen for dette?

Dersom protagonisten din i grunnen har det nokså bra i starten av fortellingen, hvordan vil den første, omtumlende hendelsen og/eller det første vendepunktet (som du kan legge til ca kl. 15.00 dersom du ser for deg at fortellingen som helhet trekker seg fra klokka 12.00 formiddag til 24.00 midnatt) begynne å destabilisere vedkommende, slik at hen begynner å merke et ubehag i forhold til misforståelsen/skurret/det som ulmer?

Hva syns du virker mest troverdig som utgang på fortellingen: At protagonisten etter hvert får tak i det hen trenger, og at de ytre forholdene til vedkommende dermed at forandret seg til det bedre? Eller kanskje at protagonisten din ved fortellingens slutt har klart å forandre, eller utviklet evnen til å takle de ytre forholdene, slik at det er dette som er årsaken til at alt har blitt bedre?

På hvilken måte har du latt den mer adekvate versjonen av virkelighetsoppfattelsen til protagonisten komme til uttrykk ved slutten av fortellingen?