Tenk gjennom:

1. Fins det en støysender i fortellingen din? Det vil si: Fins det et eller flere elementer i protagonistens omgivelser som gjør det mulig for protagonisten å fortsette å tro på den misforståelsen/det skurret som vedkommende har begynt å få teften av, men ikke helt har kraft til å ta opp kampen med her i starten av fortellingen?

2. På hvilken måte lar protagonisten din støysenderen det mulig å fortsette å tro på og leve under forholdene til knirket/misforståelsen/det som ulmer uten å gjøre noe med dem?

3. På hvilken måte bruker protagonisten misforståelsen/knirket/det som ulmer i livet helt i starten av fortellingen til å kompensere for, dekke til eller rett og slett overleve konsekvensene av støysenderens herjinger?

4. På hvilken måte knytter støysenderen seg tematisk til den misforståelsen/knirket/det som ulmer i livet til protagonisten?

5. På en skala fra en til ti: hvor kraftfull er støysenderen? (La oss ti at skalaen er kraftfeltet til en masete nabo, og ti kraftfeltet rundt et elsket barn som blir myrdet.)

6. Hvordan er proporsjonene i fortellingen din mellom størrelsen på /virkningen av støysenderen, og misforståelsen/knirket/det som ulmer, og som protagonisten din lever med?

7. På hvilken måte vil den mer adekvate livsanskuelsen som protagonisten får mulighet til å bevege seg i retning av i løpet av fortellingen, være med på å gjøre livet lettere å leve med støysenderens herjinger? Kanskje støysenderen kan settes helt ut av spill ved utgangen av fortellingen?

8. Hva tror du vil være den beste måten å formidle støysenderens herjinger i fortellingen din på, helt i starten? Som en gåte som presenteres, og siden kommer til syne igjen i et viktig vendepunkt et sted litt lenger ute i fortellingen? Vist som en scene i første del av fortellingen? Eller kanskje ikke i det hele tatt?